Ja, overskrifta sier vel det meste. Den siste tida har vært veldig hard. Det er ikke bare bare å være utvekslingsstudent! Har egentlig tenkt på veldig lenge at jeg ville bytte familie, men jeg ville vente å se om det ble bedre. Men det ble det da altså ikke. Litt etter jeg kom hit over dammen mista vertsfaren min jobben sin, noe som gjorde det veldig vanskelig og stressende for familien. Alle forandra seg liksom litt, og de ble lettere påvirka av småting som gjorde at det var mange krangler. Vertsfaren min har hatt ganske mange intervjuer over hele landet, men ikke fått noen jobb enda. Vertsfamilien har ikke peiling på om de kanskje må flytte, og i tilfelle hvor. Det å være veldig langt borte fra alt som er kjent er veldig stressende og vanskelig, men å bo i en familie som samtidig har det vanskelig, var for mye for meg. Så jeg måtte bare bestemme meg. Så på søndag sendte jeg mail til områderepresentanten min om "situasjonen" min. Mailen min var ganske "alvorlig" så omrd.rep. min sa at vi måtte ha et møte klokka 8 kvelden etter. Vertsfaren min har egentlig alltid irritert meg litt, men jeg lærte meg liksom å overse det litt. På mandag, dagen hun skulle komme, var alt veldig rart. Det å vite at vertsfamilien din vet at du ikke vil bo der, er KJEMPESLITSOMT og vanskelig. Før hun kom, spiste Steve (vertsfar), Ben (vertsbror) og jeg middag mens vi så på TV, Abbey og Katy var borte. Da klokka nærmet seg kvart på åtte den kvelden, ville Steve at Ben skulle spise litt fortere, siden omrd.rep. snart kom. Slik sa han det "So, Ben i would like you to eat a bit faster, because the rep. is going to come over because Alida is not happy with our family, or i bet it is just me." Jeg satt i den andre sofaen, og han sa det på en måte så jeg skulle skjønne det var ment for meg, selvom han snakka til Ben, jeg følte for å skrike akkurat da, jeg var så sint. Men jeg sa ingenting, jeg bare satt der musestille :) Så klokka 8 kom Arlette, som er omrd.rep. Vi begynte å snakke om det, og jeg begynte å strigrine. Jeg grein i serr 2 timer. Så ho måtte snakke for meg nesten hele tida. Familien sa at de ville jeg skulle ha det bra, og at de skjønte at det måtte være vanskelig å være langt borte og samtidig måtte stresse med situasjonen i vertsfamilien. Vertsfaren min ville jeg skulle prøve å bo her en uke til for å se om ting ble bedre, men jeg visste det ikke kom til å bli bedre, så jeg bestemte meg for å bytte familie. Den samtalen var noe av det vanskeligste jeg har vært gjennom i mitt liv, og det er ikke overdrivelse. Det å fortelle en familie at du ikke vil bo der, er kjempevanskelig. Det er det som har hindra meg i å ikke fortelle vertsfamilien før at jeg ikke trives.
Så på lørdag/søndag flytter jeg til ei venninne sin familie, de er kjempegreie, og hver gang jeg har vært der har jeg følt mer hjemme enn her. Det skal bli bra.
Så alpint starter i morra, men vi skal bare løpe og drive med vektløfting, det er jo ikke nok snø enda. Men det skal bli gøy selvom! Jeg må kjøpe meg et nytt kamera, fordi mitt er helt ute av drift, skjermen er helt svart og prikkete!
I starten av januar har de noe som heter "Snoball" (ja, det er uten W) her, hvor jentene må spørre guttene. Så for 2 uker siden spurte jeg en som heter Max, som er skikkelig grei, til Snoball. Ja, veit det var veldig tidlig å spørre, men det er visst sånn det er her. Og han sa ja :) Tror det er et bilde av han i innlegget under her her. Så på fredag skippa vi skolen for å reise på kjole-shopping. (alle var borte uansett på grunn av State Volleyball Tournament) OG JEG FANT DEN NYDELIGSTE KJOLEN NOENSINNE. Ja, den er rosa, men ikke sånn "blond og rosa kjole-rosa". Ja, så detta var innlegget for nå. Savna dere ekstra mye denne uka. Glad i dere !!! hjerte.
Ja, det er den rosa jeg har kjøpt, men man ser hele kjolen på det andre bildet :)
